Både løsningene og problemet til bærekraften ligger ved hva som anses for å være»effektivt». Forståelsen av dette begrepet bestemmer hvordan økonomi, samfunn og natur kobles sammen i en moderne sivilisasjon. Vi har forsøkt å tilnærme oss effektivitet på en måte som kan gi råd med økologisk verdi, samtidig som den ivaretar muligheten for samfunnsmessig utvikling og verdiskapning. Altså, en bærekraftig form for effektivitet.

Nøkkelen til å konkretisere og operasjonalisere en slik metode er å finne felles møtepunkter mellom teknologisk utvikling og økologiske systemers funksjon. Vi har identifisert slike «faste punkter» å forholde seg til gjennom et konsept om synergieffekter. De teknologiene som er i stand til å utløse synergieffekter med sine naturlige omgivelser samhandler per definisjon konstruktivt med disse systemene. Det kreves da mindre investeringer i infrastruktur og hjelpeteknologier for å rulle ut fornybar energiteknologier. En gjennomført slik strategi vil utløse stadig nye synergier – gjerne ved uforutsette effektiviseringer som ikke var planlagt.

Dette utvidete effektivitetsbegrepet produserer suksesskriterier for fremskritt og utvikling som gjør det mulig å gjenkjenne ‘faktisk’ bærekraft. Metodologien systematiserer og formaliserer denne nye måten å tenke effektivitet på, på en slik måte at den kan appliseres i markeder og eksisterende systemer, og kombineres med eksisterende metodologier for å vurdere bærekraft (LCA, SLCA, LCC, EMA etc.).